Hvordan skal vi klare å skille mellom aktivitet, deltakelse og læring? Hvem skal gjøre denne distinksjonen? I en tradisjonell, encyklopedisk tenking er ikke dette noe stort dilemma, da har en "lært" dersom en reproduserer faktakunnskap fra læreboka og blir premiert (med karakterer) i forhold til det.Men flere og flere ser at denne tenkinga ikke holder når vi snakker om læring i dagens nettverkssamfunn, der Internett som et globalt, kulturelt verktøy utfordrer våre etablerte stereotypier.
Hos oss (i Norge) er forutsetningene: høy teknologitetthet, relativt høy digital kompetanse i befolkningen, den historiske milepælen at digital kompetanse har blitt den femte basiskompetansen i læreplanen, de unge sin massive bruk av teknologi i hverdagen, samt skolene sin vegring og vansker med å integrere IKT pedagogisk.
En konsekvens av denne situasjonen er at ungdom lever en online-tilværelse utenfor skolen, med tett bruk av teknologi (bredbånd, digitale læremidler og mobiltelefoner) døgnet rundt. De blir digitalt selvsikre individer som deltar i økende grad på uformelle læringsarenaer. Når disse screenagers når 21-årsalderen, har han/hun brukt 15.000 timer til formell utdanning, 20.000 timer foran tv-en og 50.000 timer foran pc-en (fra en britisk rapport). Disse uformelle læringsarenaene og ”ut-av-skolen”-læringa eskalerer kontinuerlig, men skolen sin respons til denne utviklinga er passiv og statisk, med en svært avgrenset IKT-bruk.
Vi ser at elever med IOP som ikke mestrer lesing og skriving på skolen chatter i vei og sender tekstmeldinger utenfor skolen sine vegger. Vi ser at ungdommer som har store problemer med matematikk på skolen handler rimelige datamaskiner og musikk i nettbutikker, basert på kalkulasjoner med omregning av valuta, tollavgifter og hva de tjener på å handle på nettet versus i butikk. Vi ser at elever som ikke mestrer engelskfaget på skolen (og får dårlige karakterer) kommunisere daglig på engelsk med epost, blogg og chat med engelskspråklige venner rundt omkring i verden.
Felles for eksemplene over er at de er situert i en kontekst som gir mening for ungdommene, og som er knyttet til deres livsverden – en kontekst som er reell for dem. I tillegg kan de bruke de hjelpemidler de trenger i den aktuelle situasjonen, og slik blir ikke læringa dekontekstualisert og dekomponert.
(Fra Rune Krumsvik: Skulen og den digitale læringsrevolusjonen, s 203 - 207.)
Det ser man med all læring, hvor viktig det er å "ha en knagg å henge det på" - kontekst som gir mening. Et enkelt eksempel fra min praksis på 2. trinn, der jenta skulle ta en enkelt regnestykke. Klassen holdt på med minus og pluss. Hun klarte ikke å trekke 6 fra 15. Men da jeg sa "hvis du har 15 kroner og gir søstra di 6, hva har du igjen?" Da kom svaret med en gang, for penger, det kunne hun.
SvarSlettBarn og unge har gjennom alle tider lært mye om livet utenfor klasserommene. Før klasserommet var de sammen med sine foreldre/besteforeldre og lærte om de ulike arbeidsoppgavene som hørte de ulike årstidene. Sme-sønnen lærte sme-faget. Bonde-sønnen lærte om livet på gården. At læringen utenfor skoleveggene og utenfor skolebøkene fortsatt er viktig for barn og unge synes jeg er flott. Kanskje er det ikke skolens oppgave å sørge for all opplæring…
SvarSlettMen med hensyn til utdraget fra boka, så er vel kanskje tanken mer rettet mot hvordan vi i skolen kan utnytte den kompetansen elevene alt har ervervet seg?
• Motivasjon. Legger vi til rette for aktiviteter som elevene oppfatter som meningsfylt og interessant nok til å bruke energi på?
• Kompleksiteten i arbeidet på skolen. Blir bruken av IKT i skolen for enkel? I skolen brukes IKT i stor grad som en avansert skrivemaskin, mens teknologiens fortrinn og ressurser ikke blir utnyttet.
• Konservative skoler. Samfunnet endres, og samfunnets krav til deltakere endres. Hvor mye endres skolene? Har vi tilstrekkelig endringskompetanse?
Etter å ha lest kap 6 i Digital kometanse i skolen av Erstad ser jeg at noen skoler er dyktige med hensyn på hvordan de bruker IKT i skolen. Men samtidig ser jeg at flere av disse skolene har en ledelse som er aktivt opptatt av IKT og de pedagogiske mulighetene teknologien bringer med seg. Bruk av IKT for metodens egen skyld er neppe skolens domene. Det bør ligge noen pedagogiske tanker om bl.a læring og kompetanser elevene skal erverve. Uten en pedagogisk plattform å bygge på og kollegaer som gode bidragsytere tror jeg en lærer i skolen får store utfordringer og må ha en stor porsjon kreativitet for å finne gode løsninger for IKT’ens posisjon i klasserommet.
Jeg skulle ønske at digetale verktøy var blitt tatt i bruk for lenge siden. Det er mange elever som mestrer på en helt annen måte hvis de får nye vinkler på læringsmetodene
SvarSlettTanja:
SvarSlettGodt eksempel.
Lene:
Det du fremfører er noe av det viktigste i forståelsen av digital kompetanse. Du har lest, tenkt og skriver godt om dette.
Lilly:
Det er bare 12 år siden vi fikk Internett og bare halvparten så lenge har vi hatt infrastruktur, maskiner og programvare som fungerer rimelig godt til datakommunikasjon. Ikke alle har godt nok utstyr eller kompetanse. Omstilling tar tid. Læring med IKT krever stor omstilling i skolen. Det er det svært mange som ikke har skjønt ennå.